HRF in the News — Thor Halvorssen in Verdens Gang on Venezuelan democracy

Venezuela: Et plyndret land

Av Thor Halvorssen

Venezuela kan ikke lenger regnes som en stat med en regjering, institusjoner og et sivilt samfunn. Det er et geografisk område terrorisert av kriminell virksomhet. Befolkningen kan deles i to grupper: medskyldige og ofre. Ofrene utgjør et stort flertall av Venezuelas mer enn 30 millioner innbyggere.

Ifølge anslag fra Det internasjonale pengefondet opplever Venezuela i dag den verste økonomiske utviklingen i verden, de har verdens høyeste inflasjon, og arbeidsledigheten er rekordhøy. Stadig flere lever under fattigdomsgrensen. Venezuela er det niende mest korrupte landet på Transparency Internationals verdensranking. Etter «rogue states» og krigsherjede land som Somalia, Nord-Korea, Afghanistan, Sudan, Sør-Sudan, Angola, Libya og Irak.

Vi er vitne til en komplett sosial og økonomisk kollaps. Det er en menneskeskapt katastrofe.

Plyndringen begynte i 2000, et år etter innsettelsen av Hugo Chavez som president i 1999. Med «plyndring» mener jeg det omfattende jukset med offentlige kontrakter, en kultur med bestikkelser på alle nivåer, falske lønnsutbetalinger og falske statlige stipendprogram, tyveriet av Venezuelas gullbeholdningen og en massiv valutasvindel.

Mer enn én billion(!) amerikanske dollar har forsvunnet. Noe av det er kastet bort på verdiløse sosiale programmer. Svimlende summer har havnet i private bankkontoer i Andorra, Panama, New York, Hong Kong og Sveits.

Plyndringen har ført Venezuela inn i et dystopisk landskap. Det er mangel på alle tenkelige matvarer og grunnleggende nødvendigheter. Sykdommer som man en gang trodde var utryddet er tilbake, og rammer hardere enn før. Enn bølge av kriminalitet har gitt hovedstaden Caracas den tvilsomme statusen som den byen med den høyeste drapsraten i verden.

Desperate foreldre som ikke klarer å skaffe nok mat er tvunget til å adoptere bort sine barn. Eldre mennesker sulter. Pasienter med sykdommer som i andre land enkelt kan behandles dør fordi i sykehusene mangler noe så grunnleggende som insulin og oksygen. Sykehusutstyr er stjålet. Akuttmottak må operere uten strøm.

Selv ikke likhusene klarer å håndtere de døde kroppene de får inn, de råtner i gangene. Det er grotesk.

Like før jul ble mer enn 80 prosent av byen Bolívars forretninger plyndret i løpet av en helg. Supermarkeder, bodegaer og matbutikker ble tømt, men også bilforretninger, kiosker og apotek kom under angrep. I tillegg til private hjem. Det ble rapportert om opprivende voldsscener. Situasjonen kan oppsummeres i ett ord skrev regionavisen El Correo de Caroni: Kaos.

Regjeringen gjør lite eller ingenting. Jo mer kaos, jo mindre trenger president Nicolas Maduro å bekymre seg for regjeringskritiske protester og demonstrasjoner.

Makthaverne kan fokusere på det de kan best. Plyndring av landets naturlige ressursrikdom og narkotikahandel.

To av president Maduros nevøer har blitt arrestert i USA for å ha vært involvert i smugling av 800 kilo kokain. Nylig ble narkotikakongen Tareck el-Aissami utnevnt til visepresident. Hvordan kunne vi ende opp der?

Det begynner og ender med rettsstatens fullstendige sammenbrudd. Fra presidentens kontor til det laveste tjenestemannsnivå. Det å ta imot bestikkelser har gått fra noe som var uhørt til å bli en livsstil.

Privilegerte «Chavezkids» (Bolichicos) har skamløst bestukket offentlige tjenestemenn for å få lukrative offentlige kontrakter. Regimets medløpere har overført enorme rikdommer til hemmelige bankkontoer i utlandet. Madrid, Miami, Texas og Manhattan er hjem for tusenvis av korrupte venezuelanere som bærer betydelig ansvar for krisen i hjemlandet.

Et budskap som har falt i god jord både i Latin-Amerika og hos en venstreside i Europa. Det har sikret internasjonal støtte og hindret kritikk. Også i Norge.

På universitetene og i politiske grupper har Chavez´ regime blitt forsvart og dyrket. Kritikere har blitt angrepet og bakvasket. Noe jeg selv har erfart. Jeg var trolig den mest forhatte personen i enkelte miljøer da jeg varslet om Chavez´ forbrytelser i forbindelse med menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum for noen år siden. Da min fetter Leopoldo López deltok på forumet i 2010, forsøkte en venstreside i Norge å stemple ham som «kuppmaker». Nå sitter han fengslet i Venezuela. I fullstendig isolasjon på tredje året. Amnesty International har erklært López som samvittighetsfange. Han er dømt for sine politiske meninger. En skjebne han deler med nesten hundre andre politiske fanger i Venezuela.

Nå som virkeligheten har innhentet forestillingen og de tragiske konsekvensene av regimets vanstyre ikke lenger kan benektes, vil de som støttet Chavez bevare sin solidaritet med den venezuelanske befolkningen og hjelpe oss gjenoppbygge landet? Sannsynligvis vil de bortforklare sine tidligere standpunkt eller forbli tause.

Jeg håper jeg tar feil.

Read the article on VG here: http://www.vg.no/nyheter/meninger/venezuela/et-plyndret-land/a/23897296/

Comments